Historie

I de neste fem månedene var det derimot andre ting som fylte tankene. En befriende galgenhumor og veiledning i å tenke positivt hjalp både henne og de pårørende gjennom den tøffe behandlingen.

Ti dager etter hun startet med cellegiftkuren begynte håret å falle av, men Torill taklet opplevelsen med godt humør.
– Jeg bestemte meg, sammen med en god venninne, for å ta det med humor. Jeg sendte snapper der jeg dro ut hårstrå, laget grimaser og så helt forferdelig ut. Det var egentlig helt tragisk, men vi klarte å gjøre det til noe morsomt. Vi lo av det, og det var veldig befriende. 

Galgenhumor

Hårtapet ble derfor ikke den nedturen det kunne ha blitt, og da det etter hvert ble vanskelig å få dreis på frisyren, var det ingen tvil om hvem hun skulle kontakte. En av Torills gode venninner, Anette, jobber nemlig som spesialist i Apollo Hårsenter på Lørenskog. 
– Anette kom opp til meg på sykehuset og klippet håret mitt. Jeg hadde jo hatt langt, tykt hår, men så klippet hun kort bob, og jeg følte meg fin igjen. Så deilig å føle seg litt fin, for en gangs skyld, på sykehuset! 

Gleden over den nye sveisen skulle vise seg å være kortvarig, men selv det tok Torill med sin sedvanlige galgenhumor. – Dagen etter hadde jeg vaska håret og skulle føne og børste det. Så ser jeg bak meg, og der flyr håret av! Jeg kasta fra meg føneren, og så lo jeg og tenkte: Glem det her liksom, det er ikke noen vits i å stå og stashe. Jeg føner jo av meg håret!

En hånd å holde i

Torills kjæreste, Mick, hadde kjent henne i ni måneder da kreften ble påvist, og paret hadde sett for seg en helt annen retning på livet. De hadde akkurat kjøpt hus og stod på reisefot til Molde for å signere kontrakten da legen ringte. Livet forandret seg dramatisk for dem begge den dagen.
– Vi gikk fra å leve et lykkelig kjærlighetsliv, i nyforelska-stadiet, og så snudde livet opp ned, sier Mick.

Torill får ikke rost kjæresten nok. – Mick har vært en bauta! Han har vært hos meg hver eneste dag på sykehuset. «Så fin du er, jenta mi!» har han sagt når jeg har ligget der som en hamster, oppblåst av medisiner. Selv når jeg bare har sovet, har han vært der for meg.

Å tenke positivt

Når Torill nå ser tilbake, opplever hun hjelpen fra en coach som spesielt verdifull. Det gjorde de vonde dagene lettere og knyttet de pårørende tettere sammen.
– Hvis det er mulig og man har ork til det, gå til en god coach. En som klarer å snu tankegangen din. Vende negativt til positivt og bli kvitt bitterhet. Ikke vært bitter på det du skal gjennom, men dra frem de positive tingene. Det redder både deg og de rundt deg og gjør hele prosessen mye enklere.

Med og uten parykk

Apollo Hårsenter var tidlig ute med å hjelpe Toril, først med klipp og stell, siden med parykk.
– Anette kom med en nydelig parykk til meg før jeg mista håret, og sa: «Jeg har med en «Rolls Royce» til deg, så håret skal du ikke bekymre deg for». 

Toril gikk stort sett uten parykk når det stod på som verst. Hun manglet overskudd til å pynte seg, men det var også et uttrykk for stolthet og en slags protest mot kreften. Ute av sykehuset er hun likevel glad for mulighetene som parykken gir.
– Da Anette kom med parykken, ble jeg kjempeglad. Jeg elsker jo denne parykken her, jeg synes den er nydelig. Jeg gleder meg til vi skal gå ut på byen, at jeg kan stashe meg med parykken, føle meg fin og danse rundt. Jeg føler ikke at jeg har på parykk og er ikke redd for at den skal falle av. Den sitter som støpt. Så denne er god som gull. «Rolls Roycen» tar jeg med meg og den skal brukes!

Selv med Torils beundringsverdige positivitet er ikke alle dager like. Noen dager går man stolt uten hår, men det finnes også dager man helst ikke vil skille seg ut.
– Parykken gjør også at jeg kan gli inn i mengden, slippe å bli lagt merke til. Uten håret vil folk gjerne glo, og det er uvant. Det gjør noe med meg at jeg kan gå med parykken og ikke være «Toril som har kreft», men bare Toril, akkurat som før! Det er deilig å ha muligheten – og at jeg kan gjøre det når jeg vil.